Jeg trodde jeg visste mye om Afrika før mitt første møte med en bitteliten del av kontinentet.
- Husk å dekke til anklene dine, formante tanten min. Hun hadde vært i muslimske land før og visste alt som var å vite om slør og ære og hvor billig jeg ville føle meg med den kjolen der. Jeg satte meg på senga og så oppgitt på den overfylte kofferten. Så slang jeg de korteste miniskjørtene på gulvet og grublet over hva jeg hadde av vide og heldekkende klær. Skiklær ville nok bli litt i varmeste laget.
Jeg hadde hørt mye om hvordan Gambia kom til å være. Venninnene mine skjønte ikke at jeg i det hele tatt turte å dra til Afrika. - Tenk på alle de ekle slangene og innsektene, sa en venninne og rynket på nesa. - Og alle de farlige dyrene, sa en annen.
Men de var egentlig mest opptatt av at jeg skulle tilbringe sommeren i muslimske og primitive Gambia, stakkars, mens de skulle feste livet av seg med dansker og tyskere på solkysten i Spania. Jeg derimot, skulle reise og se dyrene i Afrika, noe jeg hadde drømt om siden barndommen. Jeg skulle oppleve det enkle og eksotiske. Jeg var forberedt på at det kunne bli tøft. Jeg hadde tenkt på Somalia-tynne barn, AIDS, analfabeter, storfamilier i stråhytter, prostitusjon og alt det andre vi får se når Afrika en sjelden gang er ille nok til å komme på nyhetene.
Noe av det jeg hadde lest og hørt var riktig i forhold til virkeligheten. Det stemte at Gambia er Afrikas minste land, at det offisielle språket er engelsk og at peanøtter er en viktig næring. Det stemte at mangoene er fantastisk gode, strendene silkemyke og sola nær og utrolig varm.
Ellers var det mye som ikke stemte. Det finnes stråhytter i Gambia, men det er omtrent like vanlig som lavoer er i Norge. Jeg så også noen tynne barn, men det var ikke så mye å snakke om sammenlignet med den anorektiske motebransjen i Europa. I forhold til Norge er Gambia et fattig land, men det er ingen som sulter. Folk har i hvert fall mat, selv om ikke alle har så mye mer enn det. Man skulle nesten tro det var omvent. Det er ikke mange som klager mer enn nordmenn.
Jeg fikk se løver og papegøyer i Gambia. Jeg møtte hyener like ekle som i ”Løvenes konge”. Alle disse eksotiske dyrene var riktignok bak gjerder i landets dyrepark. Jungel så jeg heller ikke mye til. Innsekter var det, men ikke nok til å skremme en tander sjel som meg ut av landet. Myggen var derimot grusom, den spiste meg opp. Jeg hadde like mange myggstikk som jeg pleier å få på sommerferie i Nord-Norge.
De fryktede slangene så jeg heller ikke noe til. Jeg snakket med en venn av meg om slanger for litt siden. Han er opprinnelig fra Gambia, men flyttet til Norge da han var elleve år. Jeg spurte han om det er mye slanger i Gambia. - Ikke vet jeg. Jeg hadde i hvert fall ikke sett en slange før jeg kom til Norge. - Du så slange i Norge?? - Ja, du vet sånn fryktelig ekkel en. Er det huggorm den heter?
En av mine første kvelder i Gambia skulle jeg ut på byen. Jeg kledde meg i lang bukse og heldekkende genser så jeg ikke skulle skille meg ut. Etter at vi hadde tatt turen rundt på noen av de utallige pubene dette muslimske landet har å by på, dro vi til et av Gambias største diskoteker. Der har nok utelivsbransjen i Norge mye å lære, dette var skikkelig hipt og stilig. Jeg måtte se langt etter slør og tildekkende ankler. Dansegulvet var fullt av bare mager, barberte legger og ristende pupper og rumper i dans til heftige rytmer. Sminke, smykker, morsomme drinker og moderne musikk. Og det var ikke som i Spania, der turistene erobrer utestedene. Her var det ikke mye som lignet en turist, bortsett fra meg selvfølgelig.
- You have to loose it up, girl, smilte en lettkledd jente med en drink i hånda. Jeg forsto at mitt forsøk på å ikke skille meg ut hadde mislyktes noe. Men jeg kan også avkrefte en velkjent myte. Selv om jeg ikke så noe i samme stil som dansingen på danskebåten, så stemmer det faktisk ikke at alle afrikanere kan danse.
Alle rettigheter reservert. (c) org nr. 986784993 MerOm.no.