Av: Tekst: Tore Øien. Foto: Tore Øien og Wiesener Media
Ble Publisert: 02.05.2008
Oppdatert: 28.01.2010
Her er hjemreisen fra Houston i USA der alt gikk galt.
Mange besøk: Tore Øien har reist til og fra USA en rekke ganger, men bare én gang har han opplevd en så slitsom hjemreise. Her er han avfotografert på sin første og seneste USA-tur.
Ca 10.30 (om morgenen, Houston tid): Ankommer flyplassen, sier hadet til far. Først er det sikkerhetskontroll, køen er ikke lang. Går gjennom metalldetektoren, selvfølgelig piper det. Dama der roper ut: "Male assistant, please". Han ankommer med sin håndholdte metalldetektor og begynner å sjekke meg med den. Jeg forteller om bukseselene jeg bruker, det var hempene på dem som fikk det til å pipe. Han tar seg likevel god tid. Opp og ned og rundtomkring. Og igjen. Og en gang til. Han tar seg virkelig god tid. Ikke en knappenål hadde sluppet forbi denne karen.
Til slutt slippes jeg fri, og sjekker tavlen med flytidene. Flyet mitt er i rute, tar av 1.10. Gaten min er et godt stykke unna, så jeg finner frem til den før jeg gjør noe annet. Vel fremme kjøper jeg meg et par enchiladas med ris, og setter meg ved vinduet i restauranten deres. Her er det god utsikt over en del ankommede fly og videre utover. Mørke skyer i horisonten, jeg får bange anelser. Mens jeg spiser kommer de nærmere, og det begynner å lyne og tordne. "Håper uværet passerer før flyet mitt skal ta av." tenker jeg.
Det beste hadde vært om det ikke gjorde det, og flyet mitt ble kansellert slik at jeg kunne slappe av en dag til i Houston. Men det visste jeg ikke da. Jeg ble sittende å se på uværet en god stund, etter hvert så det ut som om det hadde passert. Jeg gikk bort til gaten. Cirka halvtimen før vi skulle ta av ble vi kalt om bord. Vel ombord, i det klokken passerer 1.10 får vi beskjed av kapteinen at vi blir stående på bakken en stund pga uvær.
En time går før vi til slutt tar av. Men jeg kan fortsatt rekke flyet mitt til Oslo 8.15 (om kvelden, New York tid) fra Newark. Etter omtrent en time får vi mat, eneste planlagte måltid før vi lander i Newark. Rundt 45 minutter før landing sier kapteinen over høytaleranlegget at han har fått 30 minutter på seg til å lande på Newark, for et voldsomt uvær er i anmarsj.
30 minutter passerer, vi får beskjed om at vi må snu og lande i Baltimore. Idet vi nærmer oss Baltimore kommer kontrabeskjed: Det er ikke plass til oss på flyplassen i Baltimore, vi skal til Richmond i stedet. Vel fremme i Richmond fyller vi bensin, vi står på bakken i over en time. Ingen matforsyninger tas ombord, vi får heller ikke slippe av flyet. Så tar vi av igjen.
Når vi nærmer oss Newark får vi vite at uværet har lagt seg over flyplassområdet, vi må sirkle rundt til det letter. Vi sirkler. Og sirkler. Og sirkler. Til det er så lite bensin igjen at vi omdirigeres til Philadelphia. Vel over Philadelphia får vi beskjed om at de ikke har plass til oss, så vi omdirigeres til Baltimore. I Baltimore fylles det på nytt bensin, vi er på bakken i over en time. Ingen matforsyninger tas ombord, ikke denne gangen heller får vi gå av flyet.
Jeg får låne en mobiltelefon på flyet og ringer hjem. Ingen tar telefonen, så jeg må legge igjen beskjed. Idet vi skal ta av sier kapteinen at vi må vente en stund, de har problemer med å beregne en ny flyrute til oss mot Newark. De har hele vestre halvkule, og vi står på bakken fordi de ikke greier å beregne en flyrute. Men til slutt kommer vi oss i luften. Når vi omsider lander på Newark er det midnatt lokal tid. Nesten ni timer har vi vært uten mat, kun vann. Vi får beskjed om å melde oss på Servicesenteret for å booke om til nytt fly neste dag.
Inne på flyplassen finner jeg frem til Servicesenteret. Og selvfølgelig - frem mot skranken står køen fra helvete. Hundrevis av folk i en lang rekke som også har mistet flyet sitt. Jeg bestemmer meg for å spise, og kjøper en kyllingsandwich på eneste åpne kiosk, i hvert fall i denne delen av flyplassen. Så kommer det beskjed over høytaleren: "Servicesenteret stenger, vennligst gå til mottakshallen for å få hjelp der."
Køen fra helvete oppløses, kun ca et dusin som står nærmest skranken får fortsatt lov å stå i kø der. De blir avgrenset med et tausystem så ingen skal snike seg inn. Jeg går bort dit, og en i køen ber meg gå under tauet og stille meg bakerst. Jeg gjør det med god samvittighet. Endelig litt flaks på denne råtne dag. Allikevel går det supertreigt. I skranken er det fire terminaler i drift. To av de som betjener har tydeligvis ikke peiling på hva de holder på med, for de må hele tiden spørre en tredje om hjelp. Det brukes 15-30 minutter på hver person som behandles.
Etter over halvannen time kommer jeg frem til en skranke. Jeg får ny avgangstid 8.15 om ettermiddagen neste dag, og plass på et hotell et stykke unna. En eldre dame i køen som også skal til Oslo plasseres på samme hotell, så vi blir enige om å dra dit sammen. Vi blir dirigert til en holdeplass hvor det skal komme en liten buss som skal ta oss til Hotel Radisson Pisca-etellerannet. På holdeplassen er det mange mennesker. Og selvfølgelig viser det seg at de fleste skal til samme hotell som oss.
Bussen ankommer, ti mennesker får komme om bord. Bussjåføren forteller at hans rundtur frem og tilbake til hotellet tar cirka 50 minutter. Med det antallet som er foran oss og som også skal dit, så vil ikke vi kunne sette oss på den før om 1 time og 40 minutter. Vi tar med oss et eldre ektepar som også skal til samme hotell for å finne en drosje. Det er selvfølgelig på en helt annen del av flyplassen, så vi går dit.
Null drosjekø, rett inn i en drosje. Vi forteller drosjesjåføren hvor vi skal. Han virker litt usikker, så vi viser han navnet på hotellet slik det står skrevet på voucheren vi fikk utdelt. Han klør seg litt i huet, før han kjører av gårde. Etter cirka 20 minutter passerer vi et Radisson, men det var visst ikke dette. Vi kjører videre et godt stykke. Så tar drosjesjåføren av fra hovedveien. Og kjører hit. Og han kjører dit. Og rundt i ring. Han sier ingenting, men har tydeligvis null anelse på hvor hotellet befinner seg.
Vi har greid å få sitte på med New Yorks dårligste og dummeste drosjesjåfør. Jeg ber han stoppe ved et annet hotell for å finne ut nøyaktig hvor vi skal. Der går vi alle fire ut og bestiller en ny drosje, vi har veldig liten lyst til å virre rundt i New Jersey hele natten med drosjesjåføren fra helvete. Etter en tid kommer den nye drosjen, og vi kjører tilbake mot flyplassen. Det viser seg at det Radisson vi passerte på veien var dit vi skulle. Innskjekkingen på hotellet går greit. Klokken 05.00 om natten kommer jeg meg i seng.
Neste dag går heldigvis alt som planlagt, og jeg kommer meg omsider hjem til Stabekk.
Alle rettigheter reservert. (c) org nr. 986784993 MerOm.no.